Utstillingsduett med ulike medier i samme stemningsleie.
KUNST

Maleriet «Hjemsted» i inngangen mot overlyssalen i Kunstnerforbundet intonerer en mørk klangbunn for Kjell Nupens utstilling «Arkiv». Motivet med det utbrente bilvraket - og tittelen som et varselskilt i blodrødt på selve billedflaten - knytter an til samme tunge tema i dyptrykk og litografi hans utstilling i Galleri Norske Grafikere tidligere i år.

«Hjemsted» får likevel ikke samme melankolske entydige gjensvar fra veggene i «Forbundets» hovedsal. Selv om fondveggens symmetrisk monterte maleri - et blikkfang på nesten tre meters bredde med en fargemessig utslokket drabant over en smal, ennå lysende månesøyle - gir en umiddelbar respons. Ved å sammenfatte vemodet ved forestillingen om kosmisk kulde. Beslektet med karakteren i Olav Strømmes variasjoner over «Byen», Anna-Eva Bergmans finnmarksvisjoner og Kåre Tveters arktiske syner. I kontrast til dette depressive draget hos Nupen, fins gestaltningen av glede ved at grensen mellom inne/ute opphører.

Roens domene

Landskapslysets gjennomstrømming og det harmoniske vekselspillet der rommet blir roens domene, preger de to beslektete bildene «Interiør, eksteriør». At et ekko fra mesterverket «Fiolin med interiør» av Henri Matisse gir en viss gjenklang hos denne duoen, er ikke overraskende. Nupen har vedkjent seg sin dype beundring for fargenes magi i Matisses kjente maleri. Han utprøver også andre muligheter hos samme tema i noen mindre formater som mer blir notater. De inngår som ledd i to større billedsuiter der «Arkiv» er fellestittelen, og andre nupen'ske billedtegn som fyrtårnet, teltet og den nesten kalligrafiske treenigheten av svevende ørner inngår. I «Herbarium» intensiveres motivet med dels lyse og dels mørke stammer til et unntak, i det de nakne trærne framtrer som et økologisk memento mot den ildrøde fonden.

Lav landskapsrygg

I «Nature Morte» på Galleri Brandstrup konfronteres man umiddelbart med Nupen som skulptør. En knudrete og mørkt patinert bronsegestalt hviler tungt på gulvet, som en hybrid mellom arkaisk, forsteinet farkost og lav landskapsrygg. Den geologisk kroppslige karakteren er mer entydig hos gestalten av samme materiale i neste rom. Den brutalt behandlete overflaten med spor etter kvasse verktøy og syrer, gir assosiasjoner til forvitring i fast masse, frådende fossefall og legemlige lesjoner.

Malerisk er Nupen her på sitt beste med den store, nattlige landskapsvisjonen «Blått fjell». Motsetningen mellom dynamikken i det dramatiske skylaget, et suggererende blålys og gjenskinnet av månen som en spinkel strime på den grønnlige havflaten, blir mer enn et iscenesatt, meteorologisk teater. Kjell Nupens billedmessige regi forløser her eksistensielle overtoner uten unoter.